Parenting

Starting all over again -it`s gonna be rough….

English version further down

Vi har vært hjemme i tre måneder, hverdagen har eksistert i halvannen. Dagene er akkurat så travle som jeg var redd de ville bli. Ikke noe travlere enn før vi dro, men travle. Sånn travle som alles hverdager med bikkje og barn er, vil jeg tro. Selv om vi bor slik til at Karla sykler til trening selv, så er logistikken akkurat så tettpakket at det ikke er tid til å tenke før etter kl ni på kvelden. 

Jeg klaget litt på det til ei venninne i går, og forståelig nok forstod hun ikke helt hva jeg klaget på. Hun lurte på om det var planleggingen vår som var for dårlig. Nei, vi er verdensmestre i planlegging og kommunikasjon. Det er sjelden vi ikke vet hva alle i familien skal og kan lage en plan. Vi handler maten vår i store handlerunder maks to ganger i uken. Jeg kan egentlig ikke se hva vi kan gjøre annerledes for å få mindre travle dager. -Og det frustrerer meg.

Åkrafjorden, a fjord in Norway captured on our way from Haugesund to Oslo

Når man først har kjent på, og levd med, et liv hvor det er tid og rom for å tenke, lese, lære og være kreativ, da blir det ekstremt frustrerende å være tilbake i hamsterhjulet. Den hjernen jeg opplevde at skrudde seg på for første gang på mange år, er i ferd med å shutte ned igjen. Jeg vil ikke ha det sånn. For øyeblikket jobber jeg med å fokusere på her og nå, og nyte det jeg gjør heller enn å være frustrert over at hverdagene ikke er akkruat slik jeg skulle ønske de var.

Foreløpig ser jeg ikke hvordan vi kan gjøre noe med det. Jeg føler meg ensom, savner voksenkontakten og de gode samtalene. Samtaler om viktige ting som miljø, likestilling, hvitt privilegie og politikk. Samtaler jeg opplevde at lærte meg noe nytt, løftet meg selv og blikket mitt, og som ga meg perspektiv. Nå er skylappene i ferd med å komme tilbake, og inni meg skriker underbevisstheten om å ta meg tilbake til Bali.

Samtidig er det så fint å være hjemme. Det er så deilig å se jentene løpe ut døren i et nabolag som er trygt. De kan besøke venner, og være ute og selvstendige, en hel dag uten at jeg behøver bekymre meg for dem. De kommer hjem fra skolen og er stort sett fornøyde, med senkede skuldre. De nyter å snakke morsmålet sitt og henge med venner “the Norwegian way”. 

The girls love the fresh air, nature and being with their Norwegian friends.

Jentene savner også Bali, men de er mer fornøyde med å være her. Akkurat det synes jeg nesten er litt trist. Jeg ser foreløpig ikke at de har fått Green School under huden. Jeg skulle ønske de anså seg selv som Green School barn. At de på et eller annet tidspunkt i livet kommer til den erkjennelsen at Bali har satt et grunnleggende preg på hvem de er, hvordan de tenker eller hvilke valg de tar. At de er en del av et unikt alumni av forhenværende elever over hele kloden, som har vært en del av noe som er mye større enn dem selv, og som de er stolte ambassadører for. Akkurat nå er jeg i tvil. Var ett år nok? Jeg er redd de skulle hatt minst to, kanskje tre eller mer år, for å komme dit, og fremdeles håper jeg vi kan trylle frem tid og penger nok til at de begge kan avslutte videregående på Green School.

For er det noe jeg ønsker at de skal integrere i sin egen bevissthet, så er det et mindre materialistisk liv. Jeg ønsker at de, slik som jeg nå opplever svært befriende, at de skal gå inn i voksenlivet med en erkjennelse av at alt det som markedskreftene vil at de skal kjøpe-kjøpe-kjøpe, -det er kontraproduktivt. Jeg vil at de skal oppleve stolthet i å bruke noe til det er oppbrukt. Være stolte når de finner seg nye klær second hand, og ikke la seg rive med av det latterlige forbrukersamfunnet vi har skapt. Selv opplever jeg at Bali nesten har vært litt forløsende på det området, og det er deilig.

The small river that runs down the valley where our winter cabin lies.

Kaoset jeg ellers har skapt i mitt eget sinn, ved å frivillig flytte meg ut av komfortsonen, har ikke stilnet. Jeg trodde jeg skulle komme hjem og føle meg på plass, der jeg skal være. Tvert imot. Etter et år borte har jeg falt litt utenfor på en måte. Det føles som å ha mistet et års utvikling som mor. Jeg synes det er skummelt å la Karla være så selvstendig, og bekymrer meg for utetider, hvilke venner hun har og hvordan hun bruker tiden sin. Noen vil sikkert kalle det en klassisk tweenager-mors oppvåkning. Jeg opplever i alle fall at det kom himla bardust på meg.

-Og, rundt meg ser jeg så mye hvitt privilegie og arroganse at jeg innimmellom blir helt matt. Skal vi virkelig synes synd på de som løp og kjøpte seg nye flybilletter samme morgen som Thomas Cook gikk konkurs, og nå sitter igjen med doble reiseutgifter? Hvor har samfunnet tatt veien spør jeg bare…? -Og, mennesker som klager på matprisene eller bompenger florerer. Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan de kan være så likegyldige for hva som skjer rundt oss. Hvordan i all videste verden kan over 13% av Kristiansands befolkning stemme på et nasjonalistisk parti som Demokratene?  

To be able to head to the mountains, recreate in our mountain cabin and help grandad expand the porch. -Og what a peaceful and rewarding thing to do!

Jovisst er det behagelig å ikke forholde seg til kontrastene på Bali daglig. Slippe å bli minnet så til de grader, hver eneste dag, på hvor mye i livet mitt som bare ordner seg, og som jeg kan ta for gitt, ene og alene fordi jeg er hvit og kommer fra et heldig stilt samfunnslag. Bali krevde mye av oss på den måten.

Samtidig har jeg mistet en hel masse selvtillit det siste året. Jeg opplever å være utrygg i relasjoner. Jeg har vært utrygg på hvor mine døtre står i forhold til venner, og jeg analyserer enhver situasjon der de ikke får til en playdate. Er de inne i vennegjengene igjen? Blir de inkludert? Hvorfor er det aldri noen som sender en melding og spør om å leke etter skolen? Den rasjonelle meg minner meg på at barn av i dag har så tett program og så mange fritidsaktiviteter at de ikke har tid til fri lek. Den irrasjonelle meg er helt sikker på at hverken de eller vi er en naturlig del av gjengen lengre. 

Dina just after she took a refreshing river bath a Sunday in September

Jeg har nemlig opplevd på kroppen hvordan det er å være i utkanten av, og usikker på, ens egen posisjon i en vennegjeng, for første gang siden jeg var student. Følelsen og usikkerheten har festet seg og slipper ikke helt taket. Jeg har sett hva såkalte “transactional friendships” kan se ut som, og er plutselig vár for både mine egne relasjoner og hva slags relasjoner menneskene rundt meg egentlig har. Er de venner fordi de liker hverandre, eller fordi de anser det som status å henge med de rette menneskene? 

Aldri før har jeg tenkt at noen ønsker å være venner med noen andre, bare fordi de anser det for å være stas eller kunne gagne dem på en eller annen måte. -Og plutselig ser jeg at dette forekommer jo her hjemme også. Jeg har bare vært naïv. Men hva så; er det ikke egentlig helt unødvendig å være obs på denslags? Så lenge jeg ikke er i en posisjon hvor jeg selv risikerer å bli utnyttet, er det jo egentlig shit det samme hva andre driver og styrer med. Jeg jobber med å la utryggheten slippe taket igjen, for på det området vil jeg jo strengt tatt helst ha det som jeg hadde det før.

Jeg dras altså mellom to verdener. Jeg har lyst til å flytte tilbake til Bali og jeg elsker å være i Norge. Jeg forstår at det kommet til å gå seg til, at kaoset smått om senn kommer til å roe seg, men akkurat nå er det en liten storm, eller i allefall en relativt kraftig kuling, i topplokket hos meg. Den kommer til å gå over, og snart er jeg nok tilbake i gode gamle tralten. Bare litt mer samfunns- og miljøbevisst, og hvis det blir opp til meg; med et betydelig lavere karbonavtrykk enn før.

Takk for oppmerksomheten. Jeg tror likegodt jeg avslutter hele bloggen her jeg! Det har vært en spennende reise, og jeg håper at de av dere som har fulgt oss har funnet det litt interessant i alle fall 🙂

The sun rising as seen from the porch of our summer chalet. Photo by Christoffer Robin Langgård Lauknes

Starting all over again -it`s gonna be rough….

We have been home for three months, everyday life has been a reality for a month and a half. The days are just as busy as I was afraid they would be. Not busier than before we left, but busy. As busy as any person’s everyday life with a doggie and kids is, I would think. Although we live close to the city center and Karla bikes to swim practice herself, the logistics are just so tight that there is no time to think until after nine in the evening.

I complained a little about this to a girlfriend yesterday, and understandably she didn’t quite understand what I was complaining about. She wondered if our planning was too bad. No, we are world champions in planning and communication. We rarely do not know what everyone in the family is going to do day by day. We shop our food in large shopping rounds max twice a week. I really can’t see what we can do differently to make our days less busy. – And that frustrates me.

Once you have known and experienced a life where there`s time and space to think, read, learn and be creative, it becomes extremely frustrating to be back in the “hamster wheel”. The brain that turned itself on for the first time in many years is about to shut down again. I don’t want that to happen. I am currently working on my own focus. Trying to be present here and now and enjoy the moment, rather than be frustrated about the fact that my daily schedule is not exactly the way I want it to be.

So far, I don’t see how we can do anything about it though. I feel lonely, miss the adult contact and the rewarding conversations. Talks about important things like the environment, gender equality, white privilege, and politics. Conversations that taught me something new, lifted myself and my gaze, and that gave me perspective. Now the clouds are coming back, and inside me, my subconsciousness screams to take me back to Bali.

At the same time, it is so nice to be home. It’s so nice to see the girls run out the door in a safe neighborhood. They can visit friends, and be independent for a whole day without me having to worry about them. They come home from school and are mostly satisfied, with their shoulders lowered. They enjoy talking their native language and hanging with friends “the Norwegian way”.

The girls also miss Bali, but they are more happy to be here. I, on the contrary, find that a little sad. For the time being, I do not see that they have got Green School under their skin. I wish they considered themselves Green School children. That at some point in their lives they come to the realization that Bali has made a fundamental mark on who they are, how they think or what choices they make. That they are part of a unique alumni of former students across the globe, who have been part of something much bigger than themselves and for which they are proud ambassadors. Right now I’m in doubt. Was one year enough? I’m afraid they would have needed at least two, maybe three or more years to get there, and I still hope we can conjure up time and money enough for both of them to finish high school at Green School.

If there`s one thing I want them to integrate into their own consciousness, it is a less materialistic lifestyle. I want them, as I now feel very liberated about, to enter into adulthood with the realization that everything that the market wants them to buy-buy-buy, -is counterproductive. I want them to experience pride in using something until it is worn out. To be proud when they buy new clothes second hand and don’t get carried away by the ridiculous consumer society we’ve created. I myself find that Bali has almost been a little redeeming in that area, and I love it.

The chaos I have created in my own mind, by voluntarily moving out of my comfort zone, has not stopped. I thought I would come home and feel at home, where I should be. On the contrary. After a year gone, I fell a little outside in a way. It feels like having lost a year of development as a mother. I think it is scary to let Karla be so independent, and worry about what friends she has or when she needs to come home in the evening and how she spends her time. Some would surely call it a classic tweenager mother’s awakening. I feel in any case that it has hit me hard.

-And, around me, I see so much white privilege and arrogance that I sometimes lose hope. People who complain about food prices or toll roads;  I really can’t understand how they can be so blind to what’s happening around us. Of course, it is comfortable not to relate to the contrasts on Bali daily. To not be reminded, every single day, of how privileged I am and how much in my life I can take for granted, solely because I am white and come from a fortunate society. Bali demanded a lot from us in that way. 

At the same time, I have lost a lot of self-confidence over the past year. I experience feeling insecure in relationships. I’m unsure where my daughters stand in relation to friends, and I analyze every situation where they don’t have a playdate. Are they a part of their group of friends again? Are they included? Why does no one ever send a message asking to play after school? The rational me reminds me that children of today have such a tight schedule and so many leisure activities that they do not have time for free play. The irrational me is absolutely sure that neither they nor we are a natural part of the gang anymore.

Cause I have experienced what it is like to be on the edge of, and unsure of, one’s own position in a group of friends for the first time since I was a student. The feeling and insecurity have stuck and does not let go completely. I have seen what so-called “transactional friendships” can look like, and suddenly I question my own relationships and what kind of relationships the people around me really have. Are they friends because they like each other, or because they consider it status to hang with the right people?

Never before have I thought that someone would want to be friends with someone else just because they consider it to be good or to benefit them in some way. -And suddenly I see that this happens here at home, too. I’ve just been naive. But so what; Isn’t it really unnecessary to be aware of it? As long as I’m not in a position where I myself risk being exploited, it’s really none of my business what others are doing. I am working on letting the uncertainty go, because, in that area, I would strictly speaking, prefer to think the way I did before.

So I am drawn between two worlds. I want to move back to Bali and I love being in Norway. I understand that it will come to pass, that the chaos will eventually subside, but right now there is a small storm, or at least a relatively strong breeze, in my mind. It’s going to go over and soon I’ll be back in the good old groove. Just a little more socially and environmentally conscious, and if it is up to me; with a significantly lower carbon footprint than before.

Thank you for your attention. I think I`ll simply end the whole blog here! It`s been an interesting journey and for those of you who have followed us, I hope you`ve found it somewhat interesting! 

8 thoughts on “Starting all over again -it`s gonna be rough….

  1. Takk for følget, Nina med familie! Det har vært interessant å følge dere på reisen, mye takket være åpenhet og ærlig formidling av tanker og følelser underveis.
    Jeg ønsker dere lykke til med prosessen for å finne deres nye plass i samfunnet her hjemme! Tålmodighet er kanskje et nøkkelord?

  2. Takk for mange gode ord til ettertanke.
    Jeg støtter fullt ut det du skriver om hvite privilegier og materialisme. Der mener jeg fremdeles at dere som faktisk gjorde alvor av tankene og unnet dere et annerledesår ligger et par hestehoder foran alle oss andre som stort sett bare prater om det, men ikke gjør noe med det.

    Når det gjelder hektisk hverdag, lurer jeg på hva som egentlig er den “perfekte” balansen mellom hverdagsstress og kvalitetstid og kontemplasjon. Når kalenderen viser at hver ettermiddag/kveld og de aller fleste helger det nærmeste halvåret er booket: Hva forteller det egentlig? Det er mange gode grunner til at det blir slik. For vår del handler det i stor grad om at vi har valgt å bruke mye tid på å legge til rett for, og følge opp, våre barns utvikling i aktiviteter og skole. Selv om man kan diskutere fornuften i en slik måte å organisere livet på, er det neppe noe alternativ å ønske seg tilbake til slik det var da jeg vokste opp, og ungene stort sett styrte seg selv. Så de kvalitetene vi ønsker i livet må dermed bakes inn i den hektiske hverdagen, ikke i tillegg til den. Men der sliter jeg, må jeg innrømme.

    1. Ja, du sier noe. Egentlig ar vi mer fritid enn vi noen gang har hatt, vi bare fyller den opp med enda fler forpliktelser og føler at vi er så innmar travle. Jeg kjenner meg foråvidt ikke igjen i en barndom uten foreldre som deltok, men du har nok rett i at det er fler deltakende foreldre nå enn det var da.
      Vi må rett og slett fokusere på her og nå, og bake inn livskvalitet i de vi gjør, som du selv sier. JEg tror vi lar oss lure når vi tror at vi trenger en weekend på SPA eller nye klær for å bli lykkelige. Jeg kjenner ingen som har blitt lykkeligere av å shoppe eller svi av tonnevis av cash på diverse egenluksus. Lykken kommer i møte med andre mennesker, tilstedeværelse her og nå og ved å skape gode opplevelser sammen.

  3. Thank you so much for sharing all of this ❤️ – letting us into your thoughts and feelings. Will forward to Robin as his journey back to Germany was/is a rough one too and your words help me to understand him a little better. Take care!

  4. Ibu Nina, thank you for sharing your experience and I’m forever grateful that we crossed paths. This article helps me to sink in and embrace the present moment as I am starting a new chapter and you are right that it is rough but I always believe this ‘turbulence’ shall pass and I will be able to see blue sky. I have moved to Sumatra and reunite with my family and get to know the culture and custom I have never experienced before. Keep sharing the story and enjoy the ride. Sending you my love and hug. Cheers

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *