Midlifecrisis

Vi vil ikke leve et liv på autopilot

English version further down

Nå er det bare petit four`en igjen av måltidet, eller prikken over i`en om du vil. Om noen få dager setter vi oss på flyet hjem. Eventyret er så godt som over og følelsene rundt det er mange og varierte. Jeg gleder meg til norsk frisk luft, ren natur og joggeturer i skogen. Til båtturer i skjærgården og måltider i friluft med gode venner og familie. Jentene er i ekstase over å snart få se hunden vår igjen og treffe vennene sine. De gleder seg til å sove med norske dyner i frisk luft uten å bli vekket av svirrende mygg eller hanegal.

At the end of Ramadan the kids got their very last small vacation and we made a roadtrip out of it. First stop Balian with a group of other Green School families. Dear friends we will miss a bucket full! Photo by Isabelle McAllister

Samtidig er det mye med et liv i Norge som fremstår som fremmed og skremmende akkurat nå. Jeg kan ikke forstå hvordan norske aviser kan fortsette å skrive artikler opp og ned om Paradise Hotel eller hva du bør kjøpe og hvor du bør reise. Forbruket hjemme, med bruk og kast mentaliteten er absurd. Det er så deilig å leve blant mennesker som bruker klærne sine til de er fullstendig i fillebiter. -Og det er det som er forbildet. De rundt oss som som shopper og står i, blir nesten litt ledd av. At abortloven ble strammet inn der hjemme er også skremmende. Hva skjer med den nordiske sosialismen jeg så stolt har snakket om med våre venner her på Bali? Med kampen for likestilling mellom kjønn, men også mellom etniske grupper, utdanningsnivåer eller legning? Debatten rundt bompenger fremstår fullstendig navlebeskuende ut fra et perspektiv der ingenting annet enn hvordan vi kan redde oss selv fra et scenario der tørke, vann,- og matmangel, og krig om de få ressursene som er igjen på kloden, burde oppta all spalteplass.

The view of the Bedugul mountains as seen from our villa balcony on Sanak Retreat in Munduk. Absolutely breathtaking!

Jeg ser frem til en mindre utfordrende hverdag, der jeg f.eks slipper å aktivt ta stilling til hvorvidt innpakningen til det jeg kjøper på butikken kommer til å havne i naturen, eller om jeg kan sørge for å få det til en ansvarlig resirkuleringsstasjon selv, evt om jeg må droppe å kjøpe det, hver eneste gang jeg handler mat eller drikke. Jeg gleder meg til å slippe å bekymre meg for rabies eller dengue feber, eller forholde meg til alle de syke hundene og fattige menneskene jeg ser hver eneste dag. Jeg gleder meg til å kunne skru på lyset uten dårlig samvittighet, og vite at strømmen jeg bruker er 100% fornybar. -Og til at vannet jeg bruker ikke stjeler fra bøndene som allerede har for lite vann til rismarkene sine.

One last waterfall hike, and definately the best one with no other tourists around

Samtidig er jeg så sykt redd for å havne i autopilot-fella. Et liv på Bali tvinger deg til å tenke og gjøre bevisste valg hver eneste dag. Vi har også hatt tid til å diskutere, utfordre og bli utfordret, og lese litteratur jeg aldri hadde snublet over i Norge. Hjernen min har aldri vært mer aktiv, til tross for at jeg ikke jobber. Travelheten alle hjemme snakker om, og som er blitt et slags mål på suksess, skremmer meg. Når du er så travel at du ikke har tid til å svare på mails, da kan du umulig ha tid til å leve et mentalt tilstedeværende liv. Jeg vil ikke bli en slik igjen. Sannheten er jo nemlig også den, at virkeligheten slik den er på Bali, er mye mer representativ for tilstanden til kloden vår og naturen, menneskene og dyrene som lever på den, enn virkeligheten i Norge. I Norge slipper vi bare se og forholde oss til det annet enn via en skjerm eller en avis. -Og da er det så enkelt å holde det på avstand og heller tenke at livet mitt er så viktig fordi jeg er så travel.

Heading in to the national park on the northwestern tip of Bali

Miljøforkjempere og kommunikasjonseksperter minner oss på at for at menneskeheten ikke skal gi opp og hengi seg til apati er det viktig å fokusere på det vi faktisk har fått til. Jeg forsøker å følge med på nyheter som gir meg håp. Nyheter om alternative energikilder, elektriske biler, båter og fly. Om solcellepaneler og utvikling av alternativer til storskala kjøttproduksjon eller bi-farmer på toppen av skyskrapere. Om skolestreik og en generasjon som kommer til å riste på hodet over det livet vår generasjon levde. Jeg minner meg selv på at for hver gang noen innser at de er en viktigere del av økosystemet enn de trodde de var, så blir verden en bittelitt bedre plass å være. Når enkeltindivider som f.eks Mari Horve Reite får egen blogg og anledning til å bruke arbeidstiden sin til å skrive om Grønnere Familieliv blir jeg glad!  Jeg har tross alt håp. Det er mye spennende på gang, og jeg har tro på at det går i riktig retning.

Our very last night away from our Bali home at Villa Campuhan was a memorable one

-Men så faller jeg tilbake til å lese om Trump som benekter at klimakrisa eksisterer. Eller jeg blir oppgitt når jeg leser de personkarakteristikkene han tillater seg å spy ut over twitter eller i taler. Hvilket menneske med respekt for seg selv kan snakke så nedlatende om andre og gi de stempler som slik eller slik? Jeg forstår ikke hvordan noen kan tillate den mannen å lede noe som helst. Når jeg i tillegg ser hva mange barn og tenåringer ser på av amerikansk søppelproduksjon, og hvordan de snakker til hverandre. -Og legger til hvordan mine døtre er påvirket av enkelte kulturer det siste året, der det er ok å rakke ned på andre, lyve og tråkke på, for å komme seg opp og frem. Da gir jeg litt opp igjen.

The transformation from 11 and non English speaking and naïve into almost 12, fluent in English and with a tremendous perspective has been amazing to follow up close
Dina went from absolutely no riding experience to her first dressage competition while in Bali

Da tenker jeg at det skal sørenmeg bli godt å komme hjem til en hverdag med hodet i sanden. Kanskje jeg bare skal gi opp, gønne på og leve livet mitt så behagelig som mulig mens jeg kan. For før eller siden går det til h… uansett, så jeg kan likegodt nyte livet på den grønne gren inntil det er for sent. Eller?

Dressed up for Rumble in the Jungle; the Green School Parent Association fundraising event

Ville vi gjort dette igjen? Ja, vi ville nok det. Ville jeg anbefalt andre å gjøre det samme? Ja, i stor grad, men med en advarsel om at det blir mye tøffere enn du tror det kommer til å bli. Ville vi gjort det for første gang hvis vi hadde visst det vi vet nå? Antakelig ikke…

Only in Bali; snakes brought as pets to a Green School community fundraising event

We just don`t want to live our lives on autopilot

There`s just the petit fours left of the meal, or the icing on the cake if you want. In a few days, we will be on our way home. The adventure is practically over. The feelings we experience right now, are many and varied. We look forward to Norwegian fresh air, pure nature and jogging in the woods. To boat trips in the archipelago and meals out in the open with good friends and family. The girls are ecstatic about soon seeing our dog again and meeting their friends. They are looking forward to sleeping with Norwegian duvets in fresh air without being awakened by swirling mosquitoes or roosters.

At the same time, there is a lot about the Norwegian lifestyle that appears to be alien and frightening right now. I cannot understand how Norwegian newspapers can continue to write endless amounts of articles about Paradise Hotel or what you should buy and where to travel. The consumption at home is absurd. It is so nice to live amongst people who wear their clothes until they are completely in rag bits. -And those are the role models. The people around us who are shopping endlessly, get almost frowned upon. That the abortion law was tightened in Norway recently, is also frightening. What`s happening to the Nordic socialism I have so proudly talked with our friends here in Bali about? What about the fight for gender equality, but also equality between ethnic groups, educational levels or sexuality? The Norwegian debate around the toll roads appears utterly bellowing from a perspective where nothing but how we can save ourselves from a scenario of drought, water-, and food shortages, and war over the few resources left on the planet, should occupy all space.

I look forward to a less challenging everyday life, where, for example, I do not have to actively decide whether the packaging of my groceries will end up in the wild, or whether I can make sure to get it to a responsible recycling station myself, or maybe I have to drop buying it, every time I buy food or drinks. I look forward to not having to worry about rabies or dengue fever or relate to all the sick dogs and poor people I see every single day. I’m looking forward to turning on the light without a guilty conscience, knowing that the power I use is 100% renewable. -And that the water I use does not steal from the farmers who already lack water for their rice fields.

At the same time, I am afraid of ending up on autopilot. A life in Bali forces you to think and make conscious choices every single day. We`ve also had time to discuss, challenge and be challenged, and read various literature I had never stumbled upon in Norway. My brain has never been more active, despite not working.  Everyone at home seems to talk about how busy they are, and that has become a kind of measure of success. That scares me. When you’re so busy that you don’t have the time to respond to emails, then you can’t possibly have the time to live a mentally present life. I don`t want to become like that again. Indeed, the truth is that the realm of Bali is much more representative of the state of Mother Earth and nature, the people and the animals that live on her, than the realm of Norway. In Norway, we only relate to those things via a screen or a newspaper. -And that makes it’s so easy to keep it on a distance and rather think that my life is so important because I’m so busy.

Environmentalists and communication experts remind us that in order for humanity not to give up and indulge in apathy, it is important to focus on what we have actually achieved. I try to keep up with the news that gives me hope. News about alternative energy sources, electric cars, boats, and aircraft. About solar panels and the development of alternatives to large-scale meat production or bee-farmers on top of skyscrapers. About climate strike and a generation that will shake their heads over the life our generation lead. I remind myself that every time someone realizes they are a more important part of the ecosystem than they thought they were, the world becomes a tinybit better place to be. When individuals such as Mari Horve Reite get their own blog and the opportunity to spend their working hours writing about how to lead a Greener Family Life, I become happy! After all, I have hope. It’s a lot of exciting stuff going on, and I believe that we are moving in the right direction.

– But then I fall back to reading about Trump who denies that the climate crisis exists. Or I am baffled when I read the personal characteristics he allows himself to spit out on Twitter or in speeches. Which person with respect for himself can talk so negatively about others and give them characteristics like such and such? I do not understand how anyone can allow that man to lead anything at all. In addition, when I realize how many children and teenagers there are watching American garbage productions and how they talk to each other. -And add to that how my daughters are influenced by some cultures over the past year, where it’s okay to let other people down, lie and step on them, to promote yourself. Then I give up a little again.

Then I think that it will be good to come home to an everyday life living with my head hidden in the sand. Maybe I might as well give up and live my life as comfortable as possible while I can. Cause sooner or later it all goes to h… anyway, so I should rather enjoy life on the green branch before it’s too late. Or?

Would we do this again? Yeah, we probably would. Would we recommend others to do the same? Yes, to a large extent, but with a warning that it will be much tougher than you think it will be. Would we do it for the first time if we had known what we know now? Probably not…

2 thoughts on “Vi vil ikke leve et liv på autopilot

  1. I will miss reading about your time in Bali, Nina. Wishing you and yours just enough back in Norway. Warmly, Lisa ☺️🙏💛

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *