Parenting

Gnags(året)

English version further down

Vi skriver allerede mars. Vi opplever å nærme oss sluttspurten av året på Bali. Når vi går gjennom bilder, eller snakker om opplevelser vi har hatt her, blir vi sjokkerte når vi noen ganger oppdager at det er et halvt år siden, eller kanskje mer! Som regel føles det som om det var i forrige uke.

Hva har oppholdet her så langt gjort med oss? Hva tenker vi nå, som vi ikke tenkte før? Hvordan blir det å komme tilbake til Norge?

Jeg kan bruke ganske mye energi på å dvele ved disse spørsmålene. Jeg har skrevet det før; i løpet av oppholdet her på Bali, og som en aktiv del av et meget oppegående og samfunnsbevisst miljø, føles det nesten som om hjernen min har våknet etter mange års dvale. Hjemme i Norge lever jeg et behagelig liv, der jeg enkelt kan følge strømmen uten å bli stilt til ansvar for det. Staten tar i stor grad ansvaret for meg, og så lenge jeg gjør omtrent det som samfunnet forventer av meg, kan jeg leve et liv i komfort med lukkede øyne og puter under begge armer.

Flowers in Sidemen
Beautiful SIdemen

En feminist blir til

Da jeg jobbet i oljebransjen begynte mitt gryende engasjement for likestilling. Jeg kom fra en kvinnedominert bransje der jeg ikke på noe tidspunkt tenkte at kvinner i Norge ikke er likestilt menn. I oljebransjen opplevde jeg fort at der er det andre boller. Jeg er klar over at oljebransjen anses som kanskje en av de dårligste i klassen i så henseende, og at jeg kanskje har beveget meg fra ett ytterpunkt til et annet, og at størstedelen av det norske samfunn antakelig befinner seg et sted midt i mellom. Mine og andres erfaringer, sammen med en hel masse statistikk, har uansett bidratt til at jeg i dag kaller meg feminist. Tallene vedrørende styreverv og kvinner er for eksempel interessante å ta en titt på.

Etter at vi kom til Bali har jeg møtt mange flere som tenker som meg, og feministen i meg har blitt mer aktiv. Jeg tror utfordringen i likestilte land som Norge, ofte ligger i den ubevisste delen av oss. Joharis Vindu handler om de ulike sidene hver enkelt av oss har i relasjon til vår kommunikasjon. Dette vinduet deles i fire, og en av de fire delene omhandler aspekter ved vår kommunikasjon vi ikke er bevisste. Det kan være handlingsmønstre, holdninger, måter å uttrykke oss på eller adferd. De aller fleste av oss har en hel masse slike “blinde flekker”. I Norge slår vi oss ofte til ro med å være verdens mest likestilte land. Jeg tror menn som er vokst opp med ord som likestilling praktisk talt i morsmelka, ofte ikke evner å se at ubevisste preferanser overfor det de kjenner seg igjen i, som regel maskuline kvaliteter, fortsatt påvirker dem og hvilke prestasjoner de anser som gode. Når det påpekes tar de det fort som et angrep og en personlig fornærmelse, heller enn som en invitasjon til litt selvgransking.

Pok Choy to the people
Hardworking women in Sidemen, Bali

Kan jeg fortsette å gnage?

Noe av det jeg grubler mye på for tiden, er hvordan det blir å komme hjem til Norge etter å ha “våknet opp”. I likestillingsspørsmål og miljøkampen først og fremst. Jeg poster på Facebook, jeg skriver i Fædrelandsvennen og her på bloggen. Jeg føler meg tidvis som et gnagsår og blir frustrert når jeg opplever det som at andre rundt meg ikke vil høre og ikke vil gå inn i materien. Jeg blir skuffet og opprørt på samme tid. -Og så bruker jeg ganske masse energi på å plages over det.

Fædrelandsvennen Spaltisten
Nina`s latest column in the local newspaper was about privilige
Our housekeepers
This family is our nearest neighbours and take care of the property we live on. Compared to the mother my opportunities as endless

Inspirasjonskilder

Isabelle McAllister er (blant annet) en kjent feminist og tv-tryne i Sverige . Hun jobber blant annet for å fremme og rekruttere kvinner i håndverksbransjen. Hvert år deler hun ut Isabellestipendiet til en kvinne i et håndverker-yrke som har utmerket seg. Hun har veloverveide, reflekterte uttalelser, er Green School mamma som meg selv og en stor inspirasjonskilde. Hun har mer enn én gang minnet meg på å være mer tålmodig. Trøste meg med at for hver gang jeg tar diskusjonen så vil menneskene jeg har diskutert med antakelig gå hjem og tenke litt mer gjennom hva vi diskuterte. Selv om vi ikke blir enige har jeg i alle fall satt utfordringene på dagsorden.

Christine Bader er en annen inspirasjonskilde og Green School-mor jeg setter stor pris på å få diskutere og reflektere sammen med. Hun har som meg, erfaring fra oljebransjen, der hun blant annet har jobbet som Policy Development Manager i BP. Hun har også sittet som rådgiver for FNs generalsekretær på Business and Human Rights, vært Director of Social Responsibility i Amazon, og hun har skrevet boken The evolution of a corporate idealist -When Girl meets oil. Christine jobber blandt annet med å få flere kvinner til å skrive Leserinnlegg eller såkalte OpEds i de store amerikanske avisene. Hun var direkte inspirasjon til å få meg til å holde mitt foredrag om feilbarlighet og tillitt på coworkingstasjonen The Bridge i forrige uke.

The power of making mistakes
Inspired by fellow Green School mum Christine Bader, Nina gave a speak about her personal journey as well as on her expertise in fallibility and trust on The Bridge

Jeg kan ramse opp mange fler som inspirerer meg i Green School miljøet. Morten lar seg inspirere kanskje enda mer enn meg, og jeg opplever at vi som par har mer meningsfylte og givende diskusjoner nå enn vi noen gang har hatt. Morten er for eksempel den som har gjort meg oppmerksom oljeanalytiker Thina Saltvedts kvinnepolitiske engasjement. Jeg er meget imponert over hvordan hun benytter sin stemme til å sette fingeren på mangelen på likebehandling mellom kjønn i finansbransjen. Kanskje burde jeg lære litt mer fra henne, og begrense meg til ikke å uttale meg om annet enn egne erfaringer fra oljebransjen? -Selv om jeg mener at både Thina`s erfaringer og mine egne, kun er symptomer på noe som gjelder i svært mange deler av samfunnet.

Ricefield workers
Working side by side in the ricefields and in most aspects of life

Prisen å betale

Spørsmålet mitt blir om jeg har kapasitet til å være en slik advokat for saker jeg er engasjert i, når jeg kommer hjem? Orker jeg ta støyten liksom? Jeg vet at jeg kan bli oppfattet som både krass og sint, når jeg egentlig bare er engasjert. En ikke uvanlig oppfatning av kvinner som engasjerer seg. Orker jeg at folk der hjemme skal begynne å se på meg som et gnagsår? Klarer jeg unngå at engasjementet mitt går utover mitt humør og mitt privatliv? Klarer jeg å ikke gå personlig inn i diskusjonene, og holde person og sak adskilt? -Og ikke bry meg om hva andre evt måtte mene om meg og mitt engasjement?

Som mor til to jenter brenner jeg veldig for å holde debatten rundt likestilling ved like. #metoo-debatten er for meg et levende bevis på at vi må fortsette å holde fokus på likestilling. Vi er ikke i mål i Norge, men er det kanskje et luksusproblem? Burde vi være fornøyde med hvor langt vi har kommet i Norge, når vi ser hvor kort de er kommet mange andre steder? Burde jeg heller bruke energien min på viktigere ting? Som miljøkampen for eksempel. -Og nøye meg med å oppdra jentene mine til å navigere så smart som mulig, i en verden som fortsatt domineres av premisser satt av menn, heller enn å jobbe for å endre spillereglene til å likebehandle begge kjønn?

Female field worker in Bali
Maybe I should look at the women in Bali and be happy with how we go about in terms of gender equality in Norway?

Jeg vet sannelig ikke hva jeg bør og skal. Det mest behagelige vil helt klart være å legge lokk på engasjementet mitt i det jeg kommer hjem. Slutte å skrive, fortsette å forbeholde jentekvelder og parmiddager til samtaleemner som neste ferietur og praktikaliteter rundt hverdagslivet som mor, venninne eller hustru. -Men kan jeg snu nå? Vil jeg oppleve at livet mitt får den samme meningen hvis jeg sklir tilbake til gamle vaner. Eller kanskje ville det blitt en lettelse å skru av hjernen igjen, og gå over på autopilot?

English version

It`s March already. We are quite close to the end of this year in Bali. When we go through pictures, or talk about experiences we have had here, we are shocked when we sometimes discover that they were half a year ago, or maybe more! Usually, it feels like it was last week.

What has our stay done with us so far? How do we think now, compared to how we used to think before? How will be to come back to Norway?

I can spend quite a bit of energy dwelling on these questions. I’ve written it before; During our stay here in Bali, and as an active part of a very upbeat and socially conscious environment, it almost feels as if my brain has awakened after many years of being asleep. At home in Norway, I live a comfortable life, where I can easily go with the flow without being responsible for much. The state takes responsibility for me, and as long as I do just about what society expects of me, I can live a life of comfort with eyes closed and cushions under both arms.

When I worked in the oil industry, I started a daunting commitment to gender equality. I came from a women-dominated industry where at no time did I think that women in Norway are not equal men. In the oil industry I quickly experienced that the game of gender equality is different. I do realize that the oil industry is perhaps considered one of the worst in the class in that respect, and that I may have moved from one extreme to another. That most of the Norwegian society is probably acting somewhere in between. My experiences, along with a whole lot of statistics, have nevertheless contributed to the fact that today I call myself a feminist.

After arriving in Bali I have met many more who think like me, and the feminist in me has become more active. I think the challenge in genderequal countries like Norway, often lies in the unconscious part of us. Yohari’s Window is about the various sides we all have in relation to how we communicate ourselves. This window is divided into four, and one of the four parts deals with aspects of ourselves that we are not conscious of. It may be patterns of action, attitudes, ways of expressing ourselves or behavior. The vast majority of us have a whole lot of such “blind spots”. In Norway, we often settle down with the fact that we are the world’s most gender equal country, and men who have grown up with words such as gender equality, are often unable to see that unconscious preferences towards what they recognize from themselves, usually masculine qualities , still affect them and what achievements they consider good. When pointed out, they quickly consider it  as an attack and a personal insult, rather than as an invitation to some scrutiny.

One of the things I currently think about, is how it will be to get home to Norway after “waking up”, as I feel like I have. In gender equality issues and the environmental struggle first and foremost. I post on facebook, I write in Fædrelandsvennen and here on the blog. I sometimes feel like a pain in the ass and get frustrated when I feel like others around me don’t want to hear and don’t want to go into the matter. I am disappointed and upset at the same time. -And then I spend a lot of energy bothering about it.

Isabelle McAllister is a well-known feminist and tv-host in Sweden. She works among other things to promote and recruit women in the craft industry. Every year, she hands out the Isabelle scholarship to a woman in a craftsmanship profession that has excelled. She has well-considered, reflected statements, is a Green School’s mother like myself and a great source of inspiration. She has more than once reminded me of being more patient. Comforted me with the fact that every time I take the discussion, the people I have discussed with probably go home and think a little more about what we discussed. Although we do not agree, I have at least put the challenges on the agenda.

Christine Bader is another source of inspiration and a Green School mother I greatly appreciate having discussions and reflecting with. She, like me, has experience from the oil industry, where she has worked as a Policy Development Manager at BP. She has also served as an advisor to the UN Secretary General on Business and Human Rights, been the Director of Social Responsibility in Amazon, and she has written the book The evolution of a corporate idealist -When a girl meets oil. Christine works among other things to get more women to write so-called OpEds in the major American newspapers. She inspired me to give a talk at the coworkingstation The Bridge last week, about fallibility and trust.

I can mention many more who inspire me in the Green School environment. Morten may be inspired perhaps even more than me, and I find that we as a couple have more meaningful and rewarding discussions now than we have ever had. Morten is, for example, the one who has made me aware of oil analyst Thina Saltvedt’s female political commitment. I am very impressed with how she uses her voice to pinpoint the lack of gender equality in the financial industry. Perhaps I should learn a little more from her and limit myself to not commenting on anything other than my own experience from the oil industry? -Although I believe that both Thina’s experiences and my own, are only symptoms of something that applies in many parts of society.

My question is whether I have the capacity to be an advocate for matters I am engaged in, when I return home?  I know I can be perceived as both crass and angry, when I am really only engaged. A not unusual opinion of women who engage. Do I have the energy to cope if people at home should start looking at me as nagging? Can I avoid my involvement affecting my mood and private life? Am I able to not dive personally into the discussions and keep person and matter separate? -And not worry about what others might think about me and my commitment?

As a mother of two girls, I am very passionate about keeping the debate around gender equality alive. The #metoo movement is to me a living proof that we must continue to focus on gender equality. We have not reached 100% equality in Norway, but is that perhaps a luxury problem? Should we be satisfied with how far we have come in Norway when we see how short they have come in many other places? Should I rather spend my energy on more important things? Like the environmental battle for example. -And rather raise my girls to navigate as smartly as possible, in a world still dominated by men’s terms, rather than working to change the rules of the games to equalize both sexes?

I really don’t know what to do and what to think. The most pleasant thing will definitely be to put a lid on my involvement when I come home. Stop writing, continue to limit girls ‘evenings and couples’ evenings to conversational topics such as the next vacation trip and everyday life activities as a mother, friend or wife. But can I turn off now? Will I find that my life gets the same meaning if I go back to old habits? -Or maybe it would be a relief to turn off the brain again and switch to autopilot?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *