Bali

Hjemlengsel og tålmodighet

Homesickness and patience

text in English further down

Tiden er en underlig skrue. Den flyr av gårde og snegler seg frem på én og samme tid. I det ene øyeblikket ser jeg meg tilbake og kan ikke fatte at vi har vært her i snart 7 måneder allerede. I det neste kan jeg ikke forstå hvordan jeg skal holde ut i drøye 4 måneder til. I det ene øyeblikket føles det som en evighet til helgen, i neste øyeblikk fatter jeg ikke hvor uken ble av.

Tidligere rektor ved Norges Veterinærhøgskole Lars Moe sa en gang til meg at tre år frem i tid føles som en evighet, mens like mange år tilbake i tid, føles som om det var i går. Da han sa det var det for å poengtere hvor viktig det er å tenke langsiktig, ikke bare løpe rundt og slokke branner i daglig drift, men også sette i gang med det som skal til for å nå et langsiktig mål, for tiden den flyr når man har det travelt. Jeg tenker ofte på den samtalen og hvor rett han hadde.

Sundays Beach Club
Beach life on Uluwatu where the beach has bright sand and shells to collect

Jeg har forøvrig mange ganger i livet måttet innfinne meg med at det er ingenting jeg kan gjøre for å tiden til å gå fortere. Samme hvor utålmodig jeg er, må jeg fokusere på her og nå, la hver dag gå sin gang og gjøre det beste ut av det. Det kan gjøre uendelig vondt, spesielt når følelsene du har rundt situasjonen du er i, er negative eller kanskje til og med vonde. Jeg bestod en ildprøve i tålmodighet for noen år tilbake. Jeg ventet på å få sette et endelig punktum på en vond fase i livet mitt, i nesten to år. Det er de to lengste årene i hele mitt liv. Etter det har jeg flere ganger minnet meg selv på hvordan jeg klarte det da, og at jeg kan klare det igjen. Jeg tror det gjorde meg til et mer tålmodig menneske. En dag av gangen, steg for steg, morgen for morgen og middag for middag. -Og i ettertid føles et år, to år eller kanskje ti år som ingenting.

Uluwatu cliff view
A daytrip to Uluwatu was a nice way to spend Chinese New Year
Monkey on Bali
The girls found monkey watching more fun than the temple

Etter at vi kom tilbake fra vår lille smakebit på den vestlige verden har hjemlengselen tiltatt. Jeg husker godt hvordan jeg i oktober nesten daglig talte ned hvor lenge vi hadde vært her og hvor lenge som var igjen. Tiden kunne ikke gå fort nok. Da roen kom over meg og jeg sluttet å regne på hvor lenge vi har igjen, var det en lettelse.

At jeg nå er tilbake til å telle ned igjen, er frustrerende. I tillegg har begge jentene større grad av hjemlengsel nå enn de har hatt siden tidlig i skoleåret. Til tross for at de har funnet seg en gruppe venner hver, som de trives godt med, er de til en viss grad usikre på “spillereglene” som gjelder og savner vennene sine hjemme. Begge to har spontant utbrudt at de vil hjem ved flere anledninger i det siste. Jeg forstår dem godt, og hvordan de har det påvirker meg også i høyeste grad.

Off to see the sunset
Although we feel like the weekends can be challenging at the moment, parties like this are a highly welcomed change

Dagene og ukene er på mange måter helt like her. Ja, vi er glade for å slippe trafikk-kaos og store mengder snømåking, men vi ser med lengsel i blikket på bilder hjemmefra av skiturer, spontane skirenn i nabolaget og påskestemning i fjellet. Vinterhelgene hjemme fylles med venner, bollebaking, hytteturer og kafébesøk. De er et tydelig avbrekk fra hverdagene. Her gjør vi omtrent det samme om det er hverdag eller helg -året rundt. Joda, jentene er ikke på skolen i helgene, men aktivitetene de kan gjøre er i stor grad de samme som de gjør på ukedagene.

Girls climbing a tree
The girls currently miss skiing, tree climbing and hanging with their friends

Som foreldre blir kreativiteten våres utfordret mer enn noen gang. “Hvordan skal vi fylle neste helg?” kverner stadig rundt i hodet mitt. Jeg kan ikke noe for det, men massasje, neglspa eller solsenger er ikke lengre like fristende, hverken for meg eller jentene. Vi vil fylle dagene meg fysisk aktivitet og frisk, oppkvikkende luft. Da Karla fikk i oppgave på skolen, å ramse opp de fem tingene som gjør henne til akkurat den hun er, var Tur-Karla en av dem. Hun vil ut, opp, spise Kvikk Lunsj og brenne bål. Heldige er de som har fått surfebasillen. De får noe av dette behovet innfridd når de surfer, og Morten kommer ofte hjem med et stort glis om munnen etter en morgenøkt på brettet. -Men også han ser frem til årstidene hjemme, frisk luft og venner vi har kjent i en evighet.

Snow run with our dog
We miss days like this; Bono pulling Karla in the skitracks near our winter cabin

At vi har aktivt begynt å lete etter jobb til vi kommer hjem er desverre også med på å flytte bevisstheten vår mot Norge igjen. Begge har lagt inn et par søknader og henvendt oss til enkeltkontakter der hjemme som kanskje har noe å tilby. For hver gang vi gjør dette begynner et liv i Norge å svive som en slags dagdrøm, med den potensielle nye jobben innvevd. Vi ser for oss hvordan hverdagen skal bli hjemme, og glemmer å nyte livet her vi er.

Hjemmeleksen for oss alle fire, men kanskje spesielt for jentene og jeg, er derfor for tiden å fokusere på det som er unikt, spesielt og bra med å være her og nyte en dag om gangen. Fire måneder kommer til å fly av gårde, og når de er over kan vi aldri får dem tilbake. Da kan vi angre som bare det på at vi lot dem ødelegges av hjemlengsel og drømmen om norsk søndagsmiddag. De blir det nok av de neste 100 år 😉

Ploughing ricefields on Bali
One of the most meaningful days spent on Bali so far was our first day rice field farming side by side with the local farmers. A course we will do for the next four months. Photo by Ted Guidotti
Rice seeds
Planting rice seeds. Photo by Ted Guidotti

English version:

Time is a strange thing. It runs fast and slowly at the same time. In one moment I look back and can’t believe we’ve been here for almost 7 months already. In the next, I cannot understand how to endure for another 4 months. At one moment, it feels like an eternity for the weekend to come, the next moment I don’t understand where the week went.

The former head of the Norwegian School of Veterinary Science Lars Moe once said to me that three years into the future feels like an eternity, while just as many years back in time, feels like it was yesterday. When he said it, it was to point out how important it is to think long-term, not just spend your time taking care of the daily operations, but also make sure to get started with what it will take to reach a long-term goal. Time flies when you are in a hurry. I often think of that conversation and how right he was.

Many times in my life I have however had to accept that there is nothing I can do to make time to go faster. No matter how impatient I am, I have to focus on here and now, focus on today and make the most of it. It can hurt infinitely, especially when the feelings you have concerning the situation you are in are negative or even painful. I passed an ordeal in Patience a few years back. I waited for a definite ending to a painful phase in my life for almost two years. Those are the two longest years in my entire life. After that, I have often reminded myself of how I managed it, and that I can do it again. I think it made me a better, more patient version of myself; One day at a time, step by step, morning by morning and dinner for dinner. -And in retrospect, a year, two years or maybe ten years feels like nothing.

After returning from our little taste of the Western world, the homesickness has increased. I remember well how, in October, I almost daily counted how long we had been here and how long we had left. Time could not pass by fast enough. It was a relief when the calmness and ease came over me and I stopped counting on how long we had left.

Now I’m back to counting down, and it’s frustrating. In addition, both girls have a greater degree of homesickness now than they have had since the beginning of the school year. Despite having found a group of friends each, who they really appreciate, they are still to some extend insecure about the “rules of the game” and miss their friends at home. Both have spontaneously said that they wish to return home on several occasions lately. I understand them well, and how they feel also affects me to a great extent.

Every day and week are in many ways quite the same here, all year round. Yes, we are happy to not be a part of the snow caused traffic chaos and shoveling large amounts of snow at home, but we stare with longing in our eyes at pictures from spontaneous skiing-competitions in the neighborhood and Easter like skiing conditions. Winter-weekends at home are filled with friends, baking, cabin tours, and cafe visits. They are a defined break from everyday life. Here we do about the same thing whether it is a weekday or weekend. Yes, the girls are not in school at weekends, but the activities they can do are largely the same as they do on a weekday afternoon.

As parents, our creativity is challenged more than ever. “How are we going to fill the next weekend?” keeps spinning around in my head. I can’t help it, but massages, nail spas or sunbeds are no longer as tempting, neither for me nor for the girls. We wish to fill our days with physical activity and fresh, invigorating air. When Karla was assigned at school, to figure out the five things that make her exactly who she is, Outdoors-Karla was one of them. She wants out, up in the mountains, and eat lunch outdoors around a bonfire. Lucky are those who love surfing. They get some of these longings fulfilled in the waves, and Morten often comes home with a big grin about his mouth after a morning session on the board. But he also looks forward to the seasons at home, fresh air and friends we have known forever.

We have actively started looking for a job for when we return home, which also causes a shift in our consciousness towards Norway. Both have filed a couple of applications and contacted individuals at home who may have something to offer. For each time we do that, a life in Norway begins to float as a kind of daydream, with the potential new job interwoven. We think of how everyday life will be at home, and forget to enjoy life where we are.

The current homework for all four of us, but perhaps especially for the girls and I, is, therefore, to focus on what is unique, special and good about being here and enjoy one day at a time. Four months are going to fly by, and when they are over we can never get them back. Then we might regret that we let them be destroyed by homesickness and the dream of a Norwegian Sunday dinner. We will have enough of those over the next 100 years anyhow 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *